Årlig lanserer Internal Displacement Monitoring Centre (IDMC), som drives av Flyktninghjelpen, ut en rapport om internt fordrevne. Lanseringen 6. mai konstaterte at det i 2014 var over 7 millioner internt fordrevne i Latin-Amerika, en økning på 12 prosent fra 2013. I Colombia, hvor over 6 millioner er internt fordrevet, forklares de høye tallene i hovedsak med den væpna konflikten som har pågått i flere tiår. Tiltros for de pågående fredsforhandlingene fortsetter antallet å stige, særlig på Stillehavskysten. En usikker livssituasjon som følge av vold, seksuelt misbruk og landkonflikt fortsetter å drive mange bort fra sine hjem.
Pågående konflikt og voldsutøvelse mellom organiserte kriminelle grupperinger og narkotrafikk trekkes også fram som en av hovedgrunnene til intern fordrivelse i Latin-Amerika. I følge rapporten har vold utført av militæret og væpne grupper nådd epidemiske proposisjoner i løpet av 2014. I Colombia, Mexico, El Salvador, Guatemala og Honduras finner man 19 av de 50 byene i verden med høyest drapsrate. Vold utøves av væpne grupper, ofte i samarbeid med staten, for å få kontroll over transportruter og territorier, og for å nøytralisere konkurrerende grupperinger. Kidnapping, sivile dødsfall, korrupsjon og trusler skaper en usikkerhet hvor fraflytting oppleves som er eneste alternativ. Militæret og paramilitære grupper står for en stor prosentandel menneskerettighetsbrudd, kidnappinger og drap i region. Selv om statens innblanding i slike hendelser er godt dokumentert, leder det i et fåtall tilfeller til at de skyldige blir dømt. Studentforsvinningen i Guerrero i september 2014 og massegravene som ble funnet i forbindelse med etterforskningen er et godt eksempel på nettopp dette. Et høyt nivå av straffefrihet, både blant politikere, politi og militæret, forsterker mistilliten til systemet og styresmaktene og skaper en utrygg livssituasjon.
Et poeng som ikke får nok oppmerksomhet i rapporten er den tvungne forflyttingen som følge av lovlige eller illegale utvinningsprosjekter. Utvinning av naturressurser og utviklingsprosjekter tvinger ofte lokalbefolkningen bort fra sine hjem, uten at næringsgrunnlaget som allerede er bygget opp blir tatt hensyn til og uten tilstrekkelig kompensasjon for å etablere et nytt livsgrunnlag et annet sted. I Latin-Amerika er dette et vedvarende problem. Når investorers og utviklingsprosjekters interesser står i kontrast med lokalsamfunnet og urfolks rettigheter, går ofte næringslivet av med seieren. Lokalsamfunn og urfolkssamfunn har rett til å bli konsultert i forbindelse med virksomhet som etableres eller utvides på deres landområder, men alt for ofte blir de ekskludert fra det politiske rom og beslutningsprosessene. Det hjelper ikke hvor mange arbeidsplasser som skapes når den i utgangspunktet har blitt etablert uten konsultasjon. Arbeidsplasser og selskapets skattebelastning kan være relevante argumenter for et prosjekt, men ikke hvis det går på bekostning av andre næringer og verdier som prioriteres i et lokalsamfunn. Mangel på konsultasjon, ressursutvinning og utviklingsprosjekter forsterker kampen om ressursene og retten til jord. I et forsøk på å forsvare sine rettigheter tar folket til gatene og demonstrerer. Demonstrasjoner blir ofte slått hardt ned på, og utløser voldsbølger og en livssituasjon preget av trusler og usikkerhet. Til slutt seirer næringslivet, og tvungen eller frivillig forflytting blir resultatet.